Opphengning

Selve utstillingen PICASSO - TIL ALLE TIDER finner vi i Lille Galleri, Søjle-galleri og Store Galleri. Se vedlegg III. Dette utgjør en separat og samlet enhet i ARKEN og fungerer som sådan bra, men som sagt tidligere: Innen man finner frem til dette avgrensete området er Picassoutstillingen så godt som fraværende. Det er tilsynelatende lite samsvar mellom det inntrykket ARKEN ønsker å gi av utstillingens betydning eksternt og det man tilkjennegir internt. Galleriene som huser utstillingen er av vidt forskjellig karakter, fra stort, luftig og åpent med god allmenbelysning og godt dagslysinnfall (Store Galleri) til trangt og relativt dårlig lys (Søjlegalleri). Dette inntrykket ble nok vesentlig forsterket ved det store antall besøkende.

Fra det øyeblikk man trer inn i utstillingen er man ikke i tvil om hvorfor man befinner seg på ARKEN og hvem som er hovedpersonen: Et kjempefotografi av Picasso i karakteristisk atelierpositur. Her møter man kunstneren med et utvalg av sine verk “tilfeldig” arrangert med front mot fotografen.

ARKEN har her tatt et spenstig grep ved at Picasso selv “snakker” til de besøkende: “Variation does not mean evolution. If an artist varies his mode of expression this only means that he has changed his manner of thinking [...]. If the subjects I have wanted to express have suggested different ways of expression I have never hesitated to adopt them [...]. Whenever I had some-thing to say, I have said it in the manner in which I have felt it ought to be said. Different modes inevitably require different methods of expression.”

Sitatet av Picasso er fra 1923 og betydningen understrekes ved at det eksplisitt gjøres oppmerksom på at den engelske oversettelsen fra spansk er godkjent av kunstneren selv. Teksten er satt på fotografiet i en form for “håndskrift”, noe som forsterker det personlige preget. Utsagnet definerer utstillingens tema og gjør på en måte utstillingen til Picassos egen.

Bakveggen i Lille Galleri er dekket med en kjempemessig Picasso biografi. Viktige årstall og hendelser er supplert med private fotografier. Biografien er oppdelt i de samme tidsepoker som verkene, noe som bidrar til å knytte Picassos privatliv med hans kunst. Man kan altså oppholde seg den første halve timen i utstillingen uten overhodet å se noe av kunsten til Picasso. Dette virker som et logisk og riktig grep sett i forhold til den kommunikasjons-strategien museet har lagt opp til med fokus på “den private Picasso”.

Utstillingen er hengt opp kronologisk etter følgende inndeling. Tallene i parentes viser antall arbeider som er utstilt fra hver periode.

Fullstendig liste med fordeling over teknikk og medium finnes i vedlegg V. Det er verdt å legge merke til at oversikten begynner med hans fødselsår og avsluttes med det året han døde, noe som understreker den private siden ved utstillingen. Utstillingen eldste arbeid er datert 1894 og det seneste 1971. Arbeidene fra de tidligste periodene (1-4) henger i den ytterste delen av Søjlegalleri, et område som er å oppfatte som en gjennomgang til Store Galleri. Tatt i betraktning den store publikumstilstrømning er dette nærmest uegnet som utstillingslokale. Det blir ikke bedre av et man, for å følge den kronologiske opphengningen, er tvunget til delvis å gå mot strømmen for å komme til begynnelsen av Periode 3 - Kubisme. Til alt overmål er kanskje noen av de kunstnerisk mest interessante verk nettopp fra kubismen: “Utställningens behållning är de många tavlorna från den kubistiska perioden.” (Wachtmeister, Marika - web 2004) Peter Hagmund refererer til “klassisk kubisme som i “Flacon et livres” fra 1911” som et av utstillingens høydepunkter. (Hagmund, Peter - web 2004)

Det er tydelig at den private samlingen til Ruiz-Picasso i utgangspunkt ikke
inneholder nok representative arbeider til å dekke “livsværket”. Hele 7 av de 14 tidligste arbeidene er derfor lånt fra andre samlinger. For at museums-ledelsen skal kunne for-svare utsagnet om: “...favner hele kunstnerens værk.” (Gether, Katalog, s 7, 2004), er det viktig å vise arbeider fra de tidlig-ste til de siste år av hans karriere. Dette resulterer i en selsom blanding av små, løse skisser, som til dels er i meget dårlig forfatning (fettflekker osv.) og som etter vår mening ikke burde vært utstilt, til fullførte verk som viser Picassos storhet. I andre sammenhenger har vi sett skisser som et interes-sant supplement og bidrag til forståelsen av utstilte verk, men sjelden presentert som verk som inngår som en del av utstillingen. Personlig synes vi det f.eks. er drøyt å kalle disse skissene for “verk”.

Den største delen av utstillingen, som utgjøres av arbeider fra periodene
“Surrealisme” og “De sene år”, henger i Store Galleri. Dette lokalet er stort, lyst og luftig. Det føles befriende å komme dit, men det skal også innrømmes at Picasso sine arbeider i denne delen av utstillingen lett glir over i hverandre og at det er vanskelig å konsentrere seg om enkeltverk. Det faktum at bild-ene tilsynelatende har samme format og stil, gjør at det i ettertid er vanskelig å gripe fatt i “høydepunkter”. For å sette det litt på spissen, så oppleves det her som om man blir presentert for “masseprodusenten” Picasso. Antagelig ville utstillingen tjent på et mer kritisk utvalg av arbeider til denne delen. Dette ville muligens undergravd noe av grunnlaget til kommunikasjon-sstrategien og har således antagelig ikke vært ønskelig.

Den mest publikumsvennlige delen av utstillingen oppleves å være slutten. (Søjlegalleri - del 2). Her er det mer plass og større variasjon med både skulpturer og keramikk. For å komme ut må man dessverre nok én gang gjennom den trange og fullsatte delen av Søjlegalleri, der nye besøkende står i kø for beundre Picassos tidlige arbeider.

>> neste