Kommunikasjonsstrategi

For å utlede den strategi ARKEN har lagt til grunn for kommunikasjonen i forbindelse med utstillingen, vil vi i tillegg til å vurdere det utsendte presse-materiell og intervjuer som er gjort med museumsledelsen, også vurdere det som er skrevet om utstillingen i ettertid. Uansett hva museet har ment å kommunisere så er dette det “etterlatte intrykk” og markedets oppfatning av hva denne utstillingen dreier seg om.

Vi mener at det bevisst er kommunisert på en måte som medfører at utstil-lingen blir “hypet” på noe feilaktige premisser. Videre er det vår mening at man i denne forbindelse spiller på relativt primitive mekanismer for å pirre markedet for å vekke oppmerksomhet, noe som er helt avgjørende for den ønskete publikumstilstrømning.

Vi har hatt tilgang til to pressemeldinger, henholdsvis datert 19.11.2003 og 22.01.2004. De er stort sett overlappende, så vi har valgt å vurdere den som ligger nærmest i tid til åpningen. Alle sitater har følgende referanse: Pressemelding 22.01.2004, Arken.

Overskriften fastslår: “Sjældne “Picasso’er” på ARKEN”. I ingressen blir det “sjældne” utdypet ved at man trekker inn et tidsperspektiv: “For første gang i 20 år er det muligt at se en udstilling i Danmark, der favner hele Picassos værk”.

Begrepet “hele Picassos værk” gir en forsterkning av hvilken enestående mulighet dette er. I første avsnitt av brødteksten heter det: “ARKEN viser 101 sjældent sete Picasso-værker. [...] barnebarnet Bernard Ruiz-Picassos enestående samling. [...] Picassos egne “Picasso’er” - de værker, som kunstneren holdt for seg selv.”

Det sensasjons-pregete fortsetter i annet avsnitt som har overskriften “Picassos “Picasso’er”: “Ingen andre moderne kunstnere har som Picasso (1881-1973) vundet udbredelse i den vestlige verden. Adskillige museer er dedikeret til ham og hans værk. Alligevel er udstillingen på ARKEN lidt af et særsyn: Bernard Ruiz-Picassos privatsamling indeholder nemlig de værker, som hans farfar bevarede hos sig frem til sin død, og som derfor er gået i arv til barnebarnet. Udstillingen er en unik chance for at få indblik i Picassos egne “Picasso’er”. Værker, som kunstneren holdt for sig selv og som derfor kun sjældent har været offentligt tilgængelige.”

Her defineres PICASSO - TIL ALLE TIDER som “lidt af et særsyn”. Videre spilles det på den allment utbredte “kikkermentalitet” med ord og begreper som: Privatsamling, farfar, frem til sin død, gået i arv, barnebarnet, holdt for seg selv. Ordbruken understreker det private og intime, noe som pirrer de fleste av oss. Så følger tre avsnitt som fokuserer på kunsten og Picassos stilmessige variasjoner. Nå er det slik at de fleste har en tendens til bare å lese starten og slutten på et notat, så derfor har man et sensasjonspreget credo i siste avsnitt der samarbeidspartnerne trekkes inn, og der man navngir hvem som har lånt ut bilder til utstillingen. Oppramsingen avsluttes med “[...] og en række europæiske privatsamlinger:” Her understrekes indirekte bredden i utstillingen. Man får følelsen av at dette er et særdeles omfattende, nærmest pan-europeisk prosjekt. Det er bare det at det er kun 2 - to - verk som omfattes av dette utsagnet. De 11 andre verkene som ikke er kommer fra Ruiz-Picasso private samling er identifisert til andre navngitte samlinger.

Pressemeldingen avsluttes med følgende (umotiverte) perle av unødvendig informasjon: “[...] Paulo (faren til Bernhard Ruiz-Picasso, forf. anm.) er det eneste af Picassos børn, der er født inden for ægteskab, [...]”. Så er vel det garantien for at vi bare får se ekte Picasso’er...

Det er liten tvil om hvilket etterlatt inntrykk museumsledelsen styrer mot og hva de ønsker å oppnå: Dette må ingen gå glipp av! Her skal det settes publikumsrekord. Det interessante er, som det tidligere er pekt på, at denne “tonen” finner man ikke igjen i utstillingskatalogen. Katalogen fokuserer på det faglige og gir som sagt et meget godt inntrykk.

At direktør Gether i tillegg til å være en dyktig museumsmann også er en dyktig markedsfører skal ingen ta fra ham. I et intervju med Mona Larsen i Dagsavisen (Norge) heter det: “Dette er en unik anledning til å kikke Picasso i kortene, sier Christian Gether begeistret. [...] Dette er en «hjemme-hos Picasso»-utstilling, legger Gether til. [...] Han har ikke hatt lyst til å vise dem fram, de skulle bli i familien. Et av bildene viser et mørkt, vridd kvinnehode. Picasso har sagt at det var slik han så sin kone når han kysset henne, sier Christian Gether. [...] Vi skal ha møte med en rekke buss-selskaper etter at vi har hatt hen-vendelser både fra Norge og Sverige. Det blir spennende, sier Gether.” (Larsen, Mona - Dagsavisen 01.04.2004)

Bedre kan det vel ikke gjøres dersom man ønsker å trekke publikum til en utstilling? Et Google-søk på “picasso arken” gir over 2.500 oppslag (21.05.2004). Vi tø rhevde at det er det sensasjonspregete fra presse-meldingene som oftest blir sitert. (Google - web 2004)

På hjemmesidene til ARKEN finnes følgende som en kommentar til utstillingen: “Mon ikke Museum of Modern Art kunne tænke sig at få fingre i alt dette til deres kommende udstilling? Det spurgte Picasso i 1956 grinende sin gode ven, kunsthistorikeren John Richardson om. Richardson var på besøg i Picassos hjem. Her tillod kunstneren et sjældent kig i sin private samling. Værkerne kom dog aldrig på MoMA’s udstilling. Før Richardson nåede at svare, skyndte Picasso sig at gemme sine værker væk igen. Det er flere af disse værker, som nu kan ses på ARKEN.” (Picasso - til alle tider, utstillinger, web 2004)

Her gjøres det en direkte kobling mellom denne episoden og det man kan se på ARKEN, noe det vanskelig kan være belegg for å hevde. Med en anslått produksjon på rundt 15.000 arbeider skal det godt gjøres å konkretisere verk på denne måten. I tillegg må man også ta i betraktning at Picasso var kjent som en spilloppmakker. Man skal derfor heller ikke se bort fra dette at var en form for “practical joke” fra kunstnerens side.

Det er også grunn til å reflektere over hvilken betydningen disse verkene skulle kunne ha for oss, selv om det skulle være riktig at de var av stor betydning for Picasso selv. Vi sitter ikke med koden til hvorfor de var så betydningsfulle for kunstneren, men må forholde oss til bildene som selv-stendige, estetiske verk og kunsteriske uttrykk. Vi tror at ARKEN ved sin sterke fokusering på “Picassos egne Picasso’er” har ønsket å gi et inntrykk av at Picasso beholdt disse bildene selv, fordi de var enestående kunstverk. De var muligens knyttet til enestående episoder i kunstnerens liv, men er neppe enestående verk i hans kunstneriske liv.

>> neste