Overskrift Esther

 

"Veien der Esther bor er bred. Adressen er Mofolo Central i Soweto. Hun er 15 år,og venter på at pappa skal komme fra jobb." Slik begynner Tomm Kristiansen sin rystende beretning om "blind hverdagsvold" i Soweto.
 
Esther's hus
 
I huset på bildet, bak treet, bodde Esther med sin mamma, pappa, søster, bestemor og en onkel, pluss bikkje. Huset har to soverom, en liten stue og et kjøkken.

En dag i september 1992 ble deres verden totalt forandret. En gjeng fulle og halvgale zulu'er hadde vært på et stort møte nede på stadion i nærheten, der de hadde drukket tett og hørt oppildnende taler. En zulu beveger seg ikke i festlig lag uten øks, klubbe, spyd eller machete. Uten grunn trenger de seg inn i Esthers hus.

"Bestemor var på kjøkkenet, og gikk inn i stua for å se hvor alt bråket kom fra. Esther var i stuea, men ble redd og løp inn på soverommet. Onkel lå på senga og hvilte. Mor var på kjøkkenet ut mot bakgården. Søster virret rundt.

De fulle og halvgale, opphissede mennene hoppet over gjerdet, sprengte døra, knuste vinduene. Den første av dem fikk øye på bestemor og hev spydet i henne. Skriket endte i en gurglende lyd før hun falt sammen over dørstokken. Esther kom til. Hun fikk seg et rapp av ei øks over brystet før hun hev seg rundt og reddet seg inn på soverommet. Mennene kom etter, men Esther gjemste seg i klesskapet. Istedet hugg de opp onkel, som ikke rakk å komme seg opp av senga. Lillesøster ble skutt gjennom hodet. Til slutt segnet mor sammen i sitt eget blod. Hun fikk hugget av hovedpulsåren med øks, og døde før mennene fikk trukket seg tilbake.

Da kan pappa krysse veien. Huset er knust. Familien er drept. Moren ligger på dørstokken. Broren i senga. Hans kone på kjøkkengulvet, sammen med datteren. Han hører forpint gråt, og river opp døra. Der står en lys levende Esther med en blodrød rand nedover kjolen. Han holder rundt henne, og sammen går de ut i bakgården. Der ligger hunden med et spyd gjennom kroppen. Selv ikke den ble spart.

Det kom aldri noe politi til Esther og hennes far. De måtte selv gå til stasjonen. Etter en måned kom det fire brev i posten. De kunne bekrefte at slektningene var døde. Takk for opplysningen. Aldri et avhør, aldri noen mistanke."

Kilde: Mandelas land. En fortelling om frihet.
J.W. Cappelens forlag. 1996.
Forfatter: Tomm Kristiansen

 

 

© Jan Strøm 2000-2009