Tomm Kristiansen sin oppsummering ved reisens slutt

Tomm Kristiansen

 

Kirstenbosch botaniske have innerst ved Constantia, det må være det perfekte sted å riste av seg vinteren, en myk februardag.

Det var i 1652 Jan van Riebeeck la til og plantet sin hekk med seg selv på den ene side, og de svarte på den annen.

Apartheid. en vakkert var det, og vakkert er det, under de høye fjell en morgenstund, mens skyene renner ned av fjellet og fuglene synger.

Velstelte står bedene. Det var ikke langt unna at den første vingård ble anlagt, Groot Constantia, som i dag byr oss de lekreste lunchretter med smaker fra Europa, Asia og Afrika. Og med viner som gir oss det første møte med et, for mange, nytt vinland.

Tomm Kristiansen
Er det bare Norge som har vill og vakker natur?

Vi kjørte Chapmans Peak og ble litt usikre. Turen endte den første dag på Kapp Det Gode Håp. Det blåser alltid, noen ganger legger skydekket seg rundt toppen.

Ingen steder har flere sjømenn hevdet de har sett den flyvende hollender - skipet som ikke vil dø.

På vei hjem passerer vi Pollsmoor-fengslet, som Mandela ble overført til fra Robben Island. En første påminnelse om hvorfor vi er her.

En stille kveld den første aften i Sør-Afrika.

Guguctu, det er mer enn en township. Det er navnet på massakrer, utført i den politiske stridens dager. Og her finnes skur påskur fylt til trengsel av mennesker i armod. Den er intet utslag av en feilslått politikk, den er planlagt slik. Det tar ikke mer enn sju minutter å kjøre derfra til vinhuset Neetlingshof med sin vakre alle av paraplypinjer.


Guguctu       Neetlingshof

Forskjellene er slående, men slik er Sør-Afrika, kanskje hele verden.

Etter gode viner går veien til Stellenbosch, byen med boernes viktigste universitet, hvor apartheidarkitekten statsminister Hendrik Verwoeerd kom fra. Og hvor hans barnebarn Wilhelm nå foreleser. Med barnebarnet er medlem av ANC og blir av familien sett på som en forræder. Nye viner på Boschendal under de vakre fjellene. Og hvilken lunch! Med de mest fantastiske råvarer og underlige smaker. Som ender i kromkakelignende herligheter med kremfyll.

Og mette og søvntunge kan vi passere Victor Vorster-fengslet på hjemveien, stedet hvor Nelson Mandela tilbrakte sine siste fengselsår, og hvorfra han ble løslatt i 1990. Kvelden tilbringer vi på jazzrestauranten Green Dolphin, og noen drar videre til de ville trommer på Mama Africa.

Tomm Kristiansen


Mandelas sjel er ikke lenger på Robben Island. Likevel er det gripende å passere cellene i korridorene. Her satt hele det sørafrikanske lederskap. Hva kunne man vært spart for! Før vi går inn i fengslet sier veiviseren, en tidligere politisk fange: Dette er ikke et hatets museum. Det er et sted for forsoning.

Kvelden endte med nye spennende retter på Cafe Africa.

Nkosi Sikele i Afrika! Union Buildings kneiser imponerende over Pretoria, og det er underlig å tenke på at her sitter de som for ti år siden satt der vi var i går, på Robben Island. Her var det Mandela ble innsatt, hvor han gjorde sin fiende Frederik de Klerk til visepresident. Og hvor Mandelas personlige fangevokter James Gregory var gjest med håndskrevet invitasjon fra den nye presidenten

Underlig å dra fra en slik arena til Vortrekkermonumentet, hvor de hvite - noen av dem - fortsatt feirer minnet om da de drepte 3.000 zuluer på en dag - en 16. desember - under Det store trekket midtveis i det forrige århundre. Dagen feires fortsatt.

Kvelden tok vi i Sandton; et sted som knapt minner om Afrika. Særlig ikke når maten kommer fra Papa's greske kjøkken.

South West Township, forkortet Soweto. Var søndagen der turens høydepunkt? Hector Peterson-monumentet står der som en lavmælt kontrast til vortrekkernes skrytemonument i Pretoria. Han var den første som ble drept under skoleopprøret i 1976, da minst 700 skolebarn ble drept av politiets kuler. Hector var den første som ble drept, 16. juni. Det er nøyaktig et halvt år fra boerjubileet, lenger fra hverandre kan to dager ikke komme. Bildene griper en i brystet, det snører seg sammen. Her er mødre som leter etter ungene. Vi ser en stat som er i krigmed barn i skoleuniform.

St Jacobs menighet




Så til gudstjeneste i St. Jacobs kirke, en menighet i den afrikanske zionkirken. Den grep oss alle med sin rytme, firstemte sang, men også med sin glede og kjærlighet. Man tror det ikke før man ser det, og opplevelsen mangler ord til å formidles til andre.

 

Esthers hus, hvor en massakre foregikk i 1992. Nå er den tilgitt. Etter lunch hos Wandies dro vi på hjemmebesøk og møtte mennesker som har opplevd de opprivende blodige netter, som har lett etter sine, og måttet begrave så mange. De bor enkelt, men de er stolte over det de har. Deres verdighet kan visst ingen ta fra dem.

Victoria Falls, en ettermiddag på Zambezifloden med dovne flodhester, en øl eller et glass vin i hånden. Endelig begynner "ferien", her på den frodige flod. Middagen på Jungle Junction ga oss enda flere smaker, noen i sterkeste laget. Victoria Falls Hotel har ikke forfalt. Ett tusen ansatte til noen hundre gjester det blir service av slikt. Og hvilken utsikt!

Victoria Falls

 

Kanotur på Zambezi, i betryggende avstand fra fossen. Fuglesang, flodhester, lianer og mangrovetrær, kanoer som deler sivet. Afrikas lyder kommer nærmere.

Og om ettermiddagen kommer Victoriafallene nær. To kilometer bred, ett hundre meter dyp, og vannet ligner "englenes flukt", som David Livingstones forlegger skrev inn i hans manuskript. Kvelden endte i Livingstone room med et lag velkledde gjester.

 


En "fridag" i Afrika! Noen dro på sykkeltur til Zambia og fikk innblikk i landsbyers enkle liv. Det gjorde inntrykk. Andre søkte mot krokodillefarmen eller en stille dag ved bassenget. Med mindre man datt utfor brua med en strikk etter seg...

Tre timers biltur er som regel en kjedelig reise, men ikke i så vakker natur som Hwange kan by på. Vi inntok Safari Lodge hvor elefantene allerede ventet, og gjorde stort besøk under middagen ved bassenget med tente lykter. Og våre safarier brakte oss nær flodhester, bøfler, elefanter, krokodiller, giraffer, hyener, sjakaler, impala, kuduer, sabelbukker, leoparder, løver, bavianer, vortesvin, gnuer, struts, sebraer, steinbukker... listen er lang. Og det ble stille blant dem som sto ved gjerdet ved vannhullet den natta løvene kom.

Men det er menneskene som gjør dypest inntrykk. I landsbyen kom vi nærmere fattige zimbabwere med et uslitelig håp og en aldri sviktende optimisme. De har tatt vare på sin verdi, og vil bli stående som evig påminnelse om at de bilder vi ofte har av afrikanere ikke stemmer med virkeligheten. Der møtte vi igjen "ubuntu", denne afrikanske levemåten som går ut på at det er i fellesskap med andre du blir noen. Man blir "menneske gjennom andre mennesker". Vi har sett storfamilien som tar vare på hverandre. Plutselig så vi at "sivilisasjonen" er mer enn den europeiske levemåten. Både i Mandelas land og det eksotiske Zimbabwe har de tatt vare på menneskelig verdier vi kanskje har glemt.

Det er en nyttig på minnelse, og vi er glade for åkunne vise fram litt mer - og annet - av Afrika enn de klassiske bildene av sult og nød. Det stemmer simpelthen ikke.

Takk for følget.

Tomm Kristiansen © 1999